Bingen Lenser

De gamle lensekarene ved Bingen i Sørum ligger majestetisk ute i Glomma og kan fortelle om liv og arbeid på elva gjennom mange hundre år.

Hvor gamle er de? Hvor store er de? Hvorfor står de der egentlig? Spørsmål som streifer turvandreren langs Kulturstien fra Bingsfoss, fiskeren ved Rømua en stille sommerkveld og nye innbyggere langs elvebredden med utsikt til disse ”husa” ute i elva.  

Kort om forfatter

Artikkelforfatter Berit Leikhammer er fra Sørumsand er utdannet lærer og folkeminneviter.

Hun var prosejktleder og redaktør for boka Glomma gjennom Sørum - livet langs elva", som kom ut høsten 2009.

Hun har vokst opp i fløtermiljøet. Faren, bestefaren og oldefaren var tømmerfløtere ved Bingen lenser.

”Den spanske armadaen”

Drar du i båt oppover Glomma fra Fetsund med kurs mot Sørum, møter du ”armadaen”.

Det ser ut som om den kommer imot deg, mektig og rolig seilende. Men de 51 lensekarene står pålet fast ute i elva. Disse steinkistene ble bygget for å holde igjen tømmeret som kom i enorme mengder hvert år i mai-juni. Ved første øyekast kan det se ut som lensekarene er like, men de hadde ulik funksjon og var følgelig konstruert forskjellig.

”Den spanske armada” – her ser vi de nederste lensekarene ved Bingen med sikt mot Fet kirke. De ser små ut på avstand, men som ruvende skip kommer de imot en når man er ute i båt på elva.

Foto: Jørgen Kirsebom

Firkantkaret

Felles for alle typer lensekar er at de er steinfylte, laftede trekister som er festet til elvebunnen.

De første lensekarene var firkantede og ble laftet av tømmerstokker. Inni karet var det varierende antall rom, og hvert rom ble fylt opp med sprengt stein for å gi konstruksjonen tyngde. De karene som skulle tåle det største presset fra vann og tømmer, måtte ha solid feste så de ikke veltet eller ble skjøvet langs bunnen.

Firkantkarene ble forsynt med ”balkong” som tømmerstokkene kunne legge seg på og dermed kanskje stabilisere karet. Men dette holdt ikke. Tømmermengden økte fra år til år, og mange av firkantkarene veltet når stokkene presset på. Det måtte en annen konstruksjon til.

De første lensekarene var firkantkar. Dette karet har fått ”balkong” oppstrøms, slik at tømmeret skulle legge seg på og stabilisere karet. Men presset ble alt for stort, og firkantkarene tippet rundt. De ble derfor mest brukt som lensefester for å lede tømmeret nedover elva, ikke for å holde det tilbake.

Foto: Dag Nordsveen/Annie Selle.

Rierkaret

De enorme rierkarene er den nyeste typen av lensekarene.

Disse karene kalles også plogkar fordi det har en ”plog” på oversiden mot strømmen. Sett fra land kan de virke ganske beskjedne, men passerer du rierkarene i båt, blir du slått av hvor ruvende de er. Hvert kar består av 60 – 65 grove påler med diameter 30 cm som er slått tett i tett om lag 2 meter ned i elvebunnen. Tverrstokker er festet slik at de innvendige rommene kunne fylles med store steiner, som i firkantkaret. Ved lavvann på vårparten kan du se denne pålekonstruksjonen, ellers ligger det meste av karet under vann. Det som er synlig over vann, er som ”toppen av isfjellet”.

Grunnflaten på et rierkar er ca 10x10 meter, og sammen med ”plogen” i front får et plogkar en total grunnflate på godt over 100 m2. ”Plogen” består av to kraftige stokker med forsterkning av jernbaneskinner, to lagt sammen. Når tømmerstokkene presset på, ”pløyde” plogkaret tømmerlanningen. Slik kunne tømmeret ”ri” på lensekaret, og det ble det presset enda fastere ned i elvebunnen og stod stødig uten å velte.

Det var direktør Johs. Johannesen ved lensene i Fetsund som oppfant ”rierkaret” i 1912 – 13.

Rierkarene har en grunnflate på godt over 100 m2 og er pålet fast i elvebunnen. Selve karet er fylt med store steiner for å holde stand mot ”tømmertrøkken” - i 1921 passerte 2,7 millioner m3 gjennom Bingen lenser. Disse karene holdt stokkene på plass. ”Rier’n” eller ”plogen” er ryggen til høyre. Når vannstanden var høy, kunne tømmerlanningen dekke karet helt til topps.

Foto: Dag Nordsveen/Annie Selle

(I denne artikkelen skrives lensekarr med en ”r” og tømmerladning som ”- lanning” og følger dagliguttalen i fløtermiljøet)

Å bygge et lensekar

Å bygge og reparere et lensekar var ingen liten jobb.

Noen lensekar hadde fått hard medfart i sommersesongen, særlig rierkarene, for det var de som holdt igjen tømmerstokkene så ikke alt skulle flyte ukontrollert ned til Fetsund og ut i Øyeren. Derfor ble også rierkarene kalt ”attholdskar”. Ødelagte laftestokker måtte skiftes ut, men først måtte steiner inne i karkistene tas ut for så å legges tilbake når karet var reparert. Det var en tidkrevende og slitsom jobb for lensearbeid2erne. Det var bikkjekaldt i snødrev og nordasno.

En av de gamle tømmerfløterne, Hans Hammeren (1910 – 2001) fra Sørumsand, forteller:

”Å ja, je har frøsi mye på denna ælva. Vi dreiv med detta arbe’ heile vinter’n,  for da lå isen på ælva og en kunne komma utpå med redskap og greier. Påla blei slått ned i bånn’ med en kraftig pålemaskin. Det var jo lettere når en kunne støtte påla mot iskanten. I åpent vann hadde vi denna pålebukken på en pram.

Det var en dampmaskin med et høyt tårn. I toppen på tårnet hang det et jernlodd som kunne veie mellom 100 og 200 kg. Detta loddet blei heist opp i været, og så slapp vi det ned på påla’n gang på gang heilt til den satt fast i ælvebånn’"

Tømmerfløterne ved Bingen reparerer et rierkar. De blir selv små oppi karet!  Hele steinbeholdningen er tatt ut, og karet laftes opp på nytt. I vannkanten ses fundamentet som nye stokker blir lagt oppå. Det ble brukt kreosotbehandlete telefonstolper på noen av lensekarene, slik vi ser her.

Foto: Sørum Fotosamling.

Det meste av steinen ble sprengt og tatt ut i Steinhølet ved nåværende Nedre Romerike Vannverk i Hammeren, men også noe ved Saxegårdsbergene i Bingsfossen.

To av ”gamlekara” Hans Hammeren t.v. og Birger Strand holder et våkent øye med tømmerlanningen. Her må ingenting overlates til tilfeldighetene!

Foto: Åsmund Huser

Ole-Kristian Hammeren (1948 - ) forteller:

”Før de fikk moderne pressluftbor, måtte en bruke feisel og minebor. Dette gikk på handkraft og var svært tungt og tidkrevende. Feiselen var en slags hammer som man slo på boret med. Det var nesten som å slå en enorm spiker inn i fjellet, men det måtte være minst tre personer; to som slo med feisel, og én som dreide boret for hvert feiselslag. Et slikt minebor er ei lang jernstang av forskjellig lengde, fra 0,5 m til ca 4 - 5 meter, brukt når hullet ble stadig djupere.  Slike minebor måtte spisses eller hvesses hele tida, derfor var det ofte smie i nærheten av steinbruddet.

Når hullet var stort nok, ble det lagt krutt inn i hullet - dette ble kalt ”en gubbe”, en ladning. Så ble det lagt ei lunte - en lang tråd - inn i hullet. Dette var en tjærebelagt krutt-tråd som brant når den ble tent på. De tente på lunta et stykke fra boringshullet. Det gjaldt å komme seg unna, og det tok to - tre minutter å brenne ei lunte på to meter. Dermed kunne de beregne tida de måtte ha for å komme seg unna smellet. Steinblokka som ble skutt laus fra fjellet, kunne være så svær at tømmerfløterne måtte sprenge også den i stykker før den kunne fraktes ut på isen med hest og slede."

Hester i rekke utover isen

Den sprengte steinen ble fraktet ut på isen til lensekaret med hest og slede.

De lensebrukene som hadde hest, måtte stille den til disposisjon under steinkjøringa. Det passet jo også bra, for på vinterstid var hesten minst i bruk, hvis det ikke foregikk tømmerhogst i skogen.

Enkelte steiner som ble sprengt ut, var store som et godt hestelass og kunne veie flere hundre kilo. Hestene gikk etter hverandre i rekke på isen som i ei salgs sløyfe, fram og tilbake. Det var ingen kjørekar med, for alt som var av mannskap måtte være i Steinhølet (steinbruddet) eller ute å isen ved karet.

Hans Hammeren forteller:

”Det var solide gamper! Og så var dom så stødige. Det var bare å lesse opp med stein og smatte på hesta og så sende dom av gårde i sle’aspåret (sledesporet). Dom visste så godt å hen dom skulle gå. Ute ved karet vart stein’ dratt opp på kanten med ei ”steinmerr” (en trelem) og så tippa opp i karet. Det måtte mye stein til, for det var en tre-fire meter som måtte fylles opp under vann før du kom til oveflata og i det heile tatt så en stein. En gang stod det en gammal gubbe borti Steinhølet og så på at det vart sprengt og kjørt ut stein på ælveisen. Han syns nok det vart mye, for så sa’n: ”Men har di tenkt å fylle igjen heile ælva, di kara?”

Bingen lenser før i tida

Fra gammelt av var det trelasthandlere i Christiania som kjøpte det meste av tømmeret fra Glommavassdraget.

De store flakene med tømmer ble både rodd og slept med båt over Øyeren. I Enebakk lå det 41 sager og i Skedsmo 38. Langs Sagelva på Strømmen lå sagene tett i tett.  På vinterstid ble det transportert plank med hest og slede over Lørenskog til utskipningsstedene i Christiania. Sammenbuntet tømmer som ble fraktet over Øyeren til Mørkfoss, ble løsfløtt videre til de 50 sagene som lå langs nedre del av Glomma, Sarpsfossen inkludert.  

På 1600-tallet var en nederlandsk delegasjon på reise i Norge for å kartlegge hvor det kunne finnes langt, rett tømmer egnet for master til skip. Både Østlandets dype skoger og skogene lenger nord i Østerdalen ble besøkt. Denne eksporten av mastevirke ser vi fortsatt rester av i flere vassdrag.

Mastevegene ble lagt utenom de større fossestrykene for at de lange mastestokkene ikke skulle brekke eller skades på annen måte. Og det var ikke bare Nederland som importerte tømmer fra Norge. Etter bybrannen i London i 1666, ble byen bygd opp igjen ved hjelp av norsk gran. (Øyvind Vestheim: Fløting gjennom århundrene, 1998)

Når begynte fløtinga ved Bingen?

Selve navnet ’Bingen’ er nevnt i er årtidebrev fra 1308 (ártid betyr dagen for ens død).

Her ga eierne av garden Rjodokull stedet i gave til korsbrødrene i Oslo for at det skulle holde sjelemesse for ekteparet på deres dødsdag, samt ”bespise 20 fattige Mænd”.

Historikeren Alexander Bugge mener det allerede på 1300-tallet må ha vært organisert fløting av tømmer nedenfor Bingsfossen ved Sørumsand, og at det allerede da har forekommet et fast lensesystem ved Bingen. Dette vet vi ikke sikkert. Da vannsagene ble tatt i bruk på 1500 tallet, ble det oppsving i sagbruksdriften og dermed også i tømmerfløtinga. Det var nå Bingen lense ble et virkelig anlegg av større omfang. Det eldste dokumentet hvor lenseanlegget ved Bingen nevnes, er et domsdokument fra 1648 som gjaldt en tvist om retten til å kreve lensetoll.

”Gamlekara” hadde store never! På elvetur med båten ”See Möwe” intervjuer Åsmund Huser Hans Hammeren om livet på elva. Det ble mange gode historier av slike møter.

Foto: Berit Leikhammer.

Den gamle Storlensa

Den gang lå lensa lengre opp mot Bingsfossen og ble omtalt som ”storlensa”.

Glomma har også tidligere blitt kalt ”storelva”. Storlensa var festet til Lenseberget, en odde ut i elva rett ned for Bingsfoss ungdomsskole, og var strukket på skrå over vannet ned til Elvestad på Bingensida. Her lå det tidligere flere småplasser med navn som Hytta, Vatterud, Flakehytta, Myrvoll, og alle huset tømmerfløterfamilier. Det gamle fergeleiet, som ble benyttet inntil Bingsfossbruene kom i 1927, lå også her.

Tømmeret ble ført med elvestrømmen langs ”storlensa” ned til Elvestad. Der ble stokk for stokk stukket ut, sortert og lagt i flåter (flaket) i passende størrelse for så å bli dratt nedover elva med robåt. Medstrøms var nok det overkommelig. Etter som tømmermengden i elva økte, ble det anlagt flere hjelpelenser utover på 1700-tallet for å unngå at tømmerdepotet bak Storlensa skulle bryte gjennom og flyte fritt ut i Øyeren.

Jernbanebrua i Fet forandret alt

Men så ble Kongsvingerbanen anlagt.

Jernbanebrua ved Fetsund var så lav at tømmerslepene ikke kunne passere under. I 1861 måtte derfor all sortering og bunting av tømmer som hadde foregått ved Bingen, flyttes nedafor brua. Fra da av ble tømmeret løsfløtt fra Bingen til Fetsund, og Bingen lenser fikk etter dette en rein attholdsfunksjon, dvs. å stoppe og samle tømmeret.

Tømmermengdene i Glomma bare økte på. Derfor ble det anlagt et stort system av lenser og attholdskar for å holde igjen alt tømmeret ved Bingen og bare slippe gjennom den mengden som lensearbeiderne i Fetsund klarte å sortere på én dag. Den økende tømmermengden krevde også større lagringsplass i elva, og hovedlensa har gjennom århundrene blitt flyttet lengre nedover i elva. De siste 100 åra har den ligget noenlunde i ro. Du kan se den som 10 lensekar på rekke mellom Hammeren og Vestby, ca.2 km lenger nedafor Bingsfossen og den første Storlensa. Denne rekka med lensekar, kalles Stopperekka, Stengelensa eller Tikarsrekka.

Hvor mye tømmer

passerte Bingen lenser?

Fra slutten av 1700-tallet til ca 1830 ble det fløtt i gjennomsnitt 200 000 m³ årlig.

På slutten av 1830-åra kom en kraftig økning opp mot 1870-åra, fra 500.000 m³ til toppåret 1874 med 1.200.000 m³.  Ei økonomisk krise kom i 1879, da det ble fløtt  300.000 m³  Ellers varierte tømmerkvantumet mellom 500.000 m³ og 1.000.000 m³ i åra 1875- 1896 , til det igjen passerte 1.000.000 i 1897. Fram mot 1909 ser vi en økning til nær 2.000.000 m³. Det største kvantum ble fløtt i 1921, hvor 2,7 millioner m³ passerte gjennom Bingen lenser. Dette tilsvarte nesten halvparten av det totale fløtningskvantum i Norge det året. I de store tømmeråra kunne tømmeret ligge fra Stengerekka på Vestby og 3 km oppover elva, nesten opp til Bingsfossen. Elva er 1 km på det bredeste, og tømmeret kunne ligge i metertykke lag der det ble stuvet opp. Tømmermengden i elva sank betydelig på slutten av 60-åra.

Stengerekka eller Tikarsrekka mellom Vestby og  Hammeren består av 10 lensekar med dobbeltlenser imellom. Her ble tømmeret holdt tilbake og sendt i daglige porsjoner på ned til lensearbeiderne ved sorteringa i Fetsund.

Foto: Dag Nordsveen

I 1985 var det slutt

Den siste sesongen det ble fløtt tømmer ved Bingen lenser, var i 1985. Bil og jernbane tok over.

Ny tid med andre krav til effektivitet – og god tilgang på olje – førte til at tømmer fra de store skogene ikke lenger skulle slippes ut i vassdragene, men transporteres på tørt land.

Elvestrømmen var gratis og hadde stått for en langt billigere transport. Det går selvsagt raskere med lastebiler langs veiene. Tømmer som sank til bunns underveis, utgjorde et svinn på ca 10%, men mye av dette søkketømmeret ble dratt opp, tørket og brukt til bygningsmaterialer og cellulose. Dagens tømmertransport med oljeforbruk og luftforurensning samt veislitasje utgjør sannsynligvis et større svinn i det store miljøregnestykket. Generasjoners tradisjoner og kunnskap knyttet til tømmerfløtinga er nå nesten glemt og borte. ”Armadaen” - de store lensekarene - forvandles nå fortere og fortere fra monumentale byggverk til små steinhauger ute i elva. De ligger der og kan være farlige for båttrafikk og dristige fiskere som klatrer på slike falleferdige konstruksjoner.

(Dette er livsfarlig! Steinene ligger ustøtt, og en eneste stor stein knuser lett en liten passbåt.)

Forfallet har kommet langt. Snart er det bare steinhauger igjen av de stolte lensekarene i Stengerekka. Elva venter ikke på vedtak om kulturvern, den gjør ryddejobben i sitt eget tempo – og det går stadig raskere.

Foto: Bjørn Rehoff Larsen.

Skal Bingen lenser bare forfalle?

På kulturminnevernkonferansen på Blaker skanse i oktober ble det konstatert at i pressområdet Romerike forsvinner kulturminnene mye raskere enn på andre steder i landet.

Riksantikvar Jørn Holme presiserte hvor viktig det er at alle kommunene i dette området nå registrerer sine kulturminner med tanke på bevaring. Dette er allerede gjort med Bingen lenser.

I 1997 ble Blaker og Sørum historielag spurt av Fetsund lenser om å ta på seg  oppgaven med å registrere synlige rester etter lensevirksomheten i Sørum. ”Prosjekt Bingen lenser” besto av ei gruppe frivillige som sto for dette arbeidet, som ble avsluttet i 2003. Samtlige av de 51 lensekarene ved Bingen ble registrert via oppmåling, tegning og fotografering av plassering, håndverksteknikk, gamle kartomter - alt synlig over vann og mye som lå under vann.

Det lar seg godt gjøre å rekonstruere de ulike typene lensekar ved hjelp av det registreringsmaterialet som er bevart etter prosjektarbeidet. Fløterhistorien, livet på lensene, ble også registrert ved at de få ”gamlekara” som var igjen, fortalte om livet på elva. Utallige intervjuer ble foretatt, og alt er bevart på bånd og skrevet ned på Sørumsdialekten. Ennå finnes det yngre informanter, folk som var med i sesongarbeide ved lensene, og som har mye å fortelle.

I etterkant av prosjektets registreringsarbeid  ble det laget en foto- og tegneutstilling for Blaker og Sørum historielag. Denne utstillingen er i bruk av Den kulturelle skolesekken hvert år når kommunens 6. klassinger skal lære om sitt nærmiljø. Historielaget har også gitt ut bok om Glomma gjennom Sørum, der historien om Bingen lenser er beskrevet.

Nå må vi kjenne vår besøkelsestid!

Bingen og Fetsund lenser har siden 1861 fungert som én arbeidsplass.

Administrasjonen for begge stedene lå på Lund i Fetsund. Båter og redskap, drivstoff og tømmerhakar, ja, til og med lønna ble hentet opp fra Fetsund til Bingen. Hver dag stod man i kontakt med hverandre om tømmerslipp og sortering. Tømmerfløterne i Sørum og Fet hjalp hverandre med ekstra mannskap når det trengtes. Folk kunne hverandres jobb, men hadde forskjellige funksjoner i et sammenhengende hele.

Ser man på den flerehundreårige historien om tømmerfløtinga som startet ved Bingen og som seinere fortsatte i lensesamarbeidet mellom Bingen og Fetsund, blir det uhistorisk å la Bingen lenser forfalle. Det er det samme som å si at historien om tømmerfløtinga startet først da jernbanebrua ble lagt over elva ved Fetsund i 1861.

Fetsund Lenser og Fetsund Lenseminneforening har tatt godt bare på historien om både Fetsund og Bingen lenser gjennom et stort arkiv, bildematerale, film, artikler, aktiviteter og foredragsvirksomhet på det flotte lensemuséet. Nå må vi ta vare på Bingen lenser i Sørum for å komplettere historien om den største arbeidsplassen i kommunen, slik den også var det i Fet. Lensekarene ligger der. Ennå er det noen som veit hva de forskjellige karene heter -  Stopperekka finnes fortsatt, Rømuekaret og Vestre rekka likeså. Men det haster! Naturen er i ferd med å bryte ned alle synlige kulturminner ute i elva.

Leder for ”Prosjekt Bingen lense” Dag Nordsveen har klatret opp på et lensekar ute i Glomma og registrerer steinkistene inni karet. Her sammen med Annie Selle.

Foto: Tom Bloch-Nakkerud

Bingen lenser

– gammel historie, ny funksjon

Områdene på begge sider av Glomma har alltid vært attraktive som tur- og turistmål.

Her kan man oppleve elva til alle årstider, i bitende vintersno mellom lensekarene ute på isen eller vårdager i mars hvor du kan gå på fine sandstrender før smeltevannet fra fjellet kommer.

Ta en avstikker fra Kulturstien oppom Korpeberget ved Rømua, og du kan se Bingen lenser i sin helhet, med sikt fra Bingsfossen og helt til Fet kirke.

På Tangentoppen ved Rømua kan du sette deg ned på en solid benk og nyte utsikten både oppover og nedover elva.

Virksomheten ved Bingen lenser er over. Men som det unike kulturminnet de gjenværende lensekarene representerer, må de bevares for ettertida. Lensekarene og miljøet med den gamle hvilebrakka på Vestby og de rødmalte lensebrukene der fløterfamiliene bodde, forteller historien om en stor arbeidsplass i distriktet og en viktig næringsvirksomhet i et større perspektiv. Bingen lenser – identitetsmarkør, turistmål, læringsarena for kommende generasjoner. Alt ligger til rette. Men det haster.

Glomma venter ikke på at beslutninger om kulturvern skal tas, den bryter ned jevnt og trutt. Snart er restene også borte. La oss handle nå! Bingen lenseforening er i oppstartsfasen. Denne foreningen ønsker å samle folk som har interesse for og kan tenke seg å slå et slag for å utvikle idéer og planer om hvordan Bingen lenser kan bevares som et bærekraftig kulturminne, med røtter bakover i historien og bruksområder som hører nåtida til.